Enkefru Andersens Vals

Det er blitt for kaldt å sitte ute
Selv da sommer'n gir sin første klem
Selv om ryggen din er støttet opp med en pute,
Selv om sola forsiktig titter frem
Nei, og føttene vil ikke like godt bære
Den kroppen som en gang var sterk,
Men det er likevel godt å bare være,
Selv på dager med smerter og verk

Nei, sinnet det endrer seg lite med tiden,
man er ung i en aldrende kropp
Men klokere blir man i løpet av striden,
og i blant må man stoppe opp
Når barndomsminner er blitt pensum på skolen,
Og du nesten er ett hundre år,
Har du mye å dele fra din tid under sola,
Av så mye vi aldri vil forstå

Så orker du bare la tankene danse for deg,
Enkefru Andersen
I en vals med ditt navn,
ved den siste skanse
Så spiller vi opp igjen,
Ja, så spiller vi opp igjen!

Fru Jull Andersens testamente er hudløst
Fasetter av tro, håp og tvil
Og hun ser på sin arv ifra plassen i sola
Med et underfundig smil
Jeg håper hun tenker at hun har lykkes,
selv om veien til tider har vært bratt
Og at hun fant det meste hun søkte,
Og at livet i seg ble en skatt!

Og orker du bare la tankene danse for deg,
Enkefru Andersen
Til en vals med ditt navn,
ved den siste skanse
Så spiller vi opp igjen,
Ja, så spiller vi opp igjen!

Vi kommer til verden helt mutters aleine
Og vi reiser på samme vis
Men tiden der mellom har vi fått for å dele
Og lykken har som kjent ingen pris
Og når livets kor har sluttet å synge,
og du er blitt hentet hjem
Kan Marton og du føle skyene gynge
Hver gang din vise blir funnet frem

Og vil du da danse,
og la Marton føre deg frem,
kjære Fru Andersen
I en vals med ditt navn,
Er det det du skal gjøre
Så spiller vi opp igjen
Ja, så spiller vi opp igjen!
Frem til vis ses igjen