En sang skrevet til VM på ski, Trondheim 1997

Min barndoms verden var dekket av snø
Og over snøen hvilte en stor, kald stillhet
Svarte fugler hang lydløst der oppe i stillheten
Og på snøen nedenfor gikk folk omkring på ski
Både hit og dit, og tilbake, og hvis noen hadde gått dit før
Til Ammerud gård for å hente melk eller hvor de skulle, da hadde man et spor å følge
Men hvis ingen hadde vært der den dagen
La man i vei og laget et nytt spor, et skispor
For den gangen hadde man ski, som kunne bære en voksen mann med vinterfrakk oppå snøen
Og mannen var det første mennesket på den hvite flate

Sånn var det i min barndomsverden
Da verden var ung og snøen var kald og dalte ned fra himmelen
Nå lager man snø av plastikk og sukker og skyter den ut med kanon
Og intet menneske er noen gang det første mennesket i skogen
For først må det gå en maskin der, som lager en vei mellom trærne
Og oppå der kan skiløperen danse omkring som en bredbent kalkun
Og ingen vet hva han egentlig skal med ski
Hvorfor sykler han ikke gjennom skogen
Når det allikevel er en vei der?

I min barndoms verden gikk alle seint, men noen gikk enda seinere
Og når han som gikk seinest ble tatt igjen av en som ikke gikk fullt så seint
Da gikk han som gikk seinest ut av sitt spor og slapp han andre forbi
Og begge løftet på hattene og sa, "Du er ute og flyger du au!"
Og han som ikke gikk seinest, den andre sa
"Jeg har itte stunder å tala åt deg,"
"For jeg er med i dette Holmenkollrennet! Hils hjem til kjerringa!" sa han, og gikk videre
For han kjente kona til han som gikk seinest
Han hadde kanskje gått for presten
Sammen med kona eller de var i slekt

Nå går noen på ski, på en ski
Snart blir det et forbund for dem som vil gå baklengs på ski
Eller det blir en øvelse hvor de skal hoppe på ski
Med hodet ned eller med hjertet i halsen
Eller et VM i å gå på ski uten ski
Akkurat som alkoholfritt øl
Hvis du skjønner hva jeg mener
Eller skitennis eller

I min barndoms verden hadde man ski
Med en slags bøy oppover, ytterst, foran
Og skiene var sånn at de kunne bære en mann oppå snøen
Selv om denne mannen hadde vært og hentet jordmor
Og bar henne hjem på ryggen
Det var derfor man hadde ski, i min barndoms verden
Fordi det var mulig å gå oppå snøen
Og etterpå bar han jordmora tilbake samme veien
Da var det kanskje blitt natt

Og mannen var det eneste mennesket på den store, blå flate
Og to kråker satt svarte og lydløse på en gjødselhaug
Og langt der borte på den andre siden
Sivet det gult lys ut fra vinduene hjemme
Og mannen stanset kanskje
Og ropte lavt ut i den store, kalde stillheten
"Det blei en gutt!"
Og stillheten hvisket tilbake"
"Gratulerer! Vær god mot guttungen!"