Ruinbyen
Ruinbyen er en stjerne.
Ruinbyen er en grav.
Alt levende brant
ned og forsvant,
og folk flest tok døden seg av.
Vinden tok hånd om de andre
og førte dem langt av sted.
Ingen vet hvor de ble av.
Ruinbyen er bare skygger.
Ruinbyen er bare stein.
Et utbombet sted.
Og når solen går ned,
faller asken som regn.
Ingenting er tilbake,
ikke et spor noe sted.
Vinden visker: De gikk den veien.
De gikk gjennom sanden mot havet.
De gikk gjennom sanden mot en fremmed by.
Videre og videre,
og endelig omsider
var de fremme.
Det var en havn og et håp,
et hav og en båt!
De står der,
og fremtiden er
så nær,
så nær, så nær...
Ruinbyen gjemmer de døde.
De levende lever blant dem.
Hver natt og hver dag,
i hvert hjerteslag
viser de døde seg frem.
De levende driver på havet,
de døde drømmer seg hjem
og hvisker: Gud velsigne dem.
Den første timen.
Det første gry.
Verden var naken.
Dagen var ny.
Ikke et vindpust.
Ikke en sky.
Han sto under himmelen midt i en by,
mens støv og skygger sov under trærne.
Den siste timen.
Den siste natt.
Aldri var noen så gudsforlatt.
Noen sandkorn gled
over stenen der han satt.
Så ble det daggry.
Da så han at
hvert sandkorn var et gjenferd av en stjerne.
Den første timen.
Det siste døgn.
Et kors strakte armene
mot ham som en løgn
i det fjerne.
En hund som hylte.
En port som skrek.
Dagen var nyfødt.
Himmelen var blek.
Støvet sov mens skyggene snek
seg bort langs en husvegg,
og solen steg.
Det var den første timen
i det golde landet.
Den første timen.
Det siste døgn.
Et kors strakte armene mot ham som en løgn
i det fjerne.
Den første timen.
Den nye tid.
En fugl steg opp
og fløy forbi.
Snart var det over.
Snart var han fri.
Opp fra byen
gikk det en sti
til et sted som lå der,
fryktet og forbannet.
Og det de kalte løgn,
var sannhet.
Uendelig nært
og hjelpeløst fjernt fra meg,
der har du mitt liv.
Det var det hele.
Alt er
en rotløs drøm om deg.
Jeg var den jeg ble.
Jeg blir ikke mere.
Der jeg bor nå,
fører alle veier bort.
Alt stanser her.
Her bor bare minner.
Alt jeg vil,
er allerede gjort.
Røttene smuldrer
og forsvinner.
Gi meg litt tid!
Gi meg et liv!
Vekk hjertet mitt
i meg!
Jeg vet jeg er
usynlig her,
men ikke gå
forbi meg.
Lukket og gjemt,
usynlig og glemt,
og likevel vil jeg be deg:
Gi meg tid!
Gi meg et liv!
Du grådige Gud,
si at du
ennå kan se meg.
Ruinbyen er en grav.
Alt levende brant
ned og forsvant,
og folk flest tok døden seg av.
Vinden tok hånd om de andre
og førte dem langt av sted.
Ingen vet hvor de ble av.
Ruinbyen er bare skygger.
Ruinbyen er bare stein.
Et utbombet sted.
Og når solen går ned,
faller asken som regn.
Ingenting er tilbake,
ikke et spor noe sted.
Vinden visker: De gikk den veien.
De gikk gjennom sanden mot havet.
De gikk gjennom sanden mot en fremmed by.
Videre og videre,
og endelig omsider
var de fremme.
Det var en havn og et håp,
et hav og en båt!
De står der,
og fremtiden er
så nær,
så nær, så nær...
Ruinbyen gjemmer de døde.
De levende lever blant dem.
Hver natt og hver dag,
i hvert hjerteslag
viser de døde seg frem.
De levende driver på havet,
de døde drømmer seg hjem
og hvisker: Gud velsigne dem.
Den første timen.
Det første gry.
Verden var naken.
Dagen var ny.
Ikke et vindpust.
Ikke en sky.
Han sto under himmelen midt i en by,
mens støv og skygger sov under trærne.
Den siste timen.
Den siste natt.
Aldri var noen så gudsforlatt.
Noen sandkorn gled
over stenen der han satt.
Så ble det daggry.
Da så han at
hvert sandkorn var et gjenferd av en stjerne.
Den første timen.
Det siste døgn.
Et kors strakte armene
mot ham som en løgn
i det fjerne.
En hund som hylte.
En port som skrek.
Dagen var nyfødt.
Himmelen var blek.
Støvet sov mens skyggene snek
seg bort langs en husvegg,
og solen steg.
Det var den første timen
i det golde landet.
Den første timen.
Det siste døgn.
Et kors strakte armene mot ham som en løgn
i det fjerne.
Den første timen.
Den nye tid.
En fugl steg opp
og fløy forbi.
Snart var det over.
Snart var han fri.
Opp fra byen
gikk det en sti
til et sted som lå der,
fryktet og forbannet.
Og det de kalte løgn,
var sannhet.
Uendelig nært
og hjelpeløst fjernt fra meg,
der har du mitt liv.
Det var det hele.
Alt er
en rotløs drøm om deg.
Jeg var den jeg ble.
Jeg blir ikke mere.
Der jeg bor nå,
fører alle veier bort.
Alt stanser her.
Her bor bare minner.
Alt jeg vil,
er allerede gjort.
Røttene smuldrer
og forsvinner.
Gi meg litt tid!
Gi meg et liv!
Vekk hjertet mitt
i meg!
Jeg vet jeg er
usynlig her,
men ikke gå
forbi meg.
Lukket og gjemt,
usynlig og glemt,
og likevel vil jeg be deg:
Gi meg tid!
Gi meg et liv!
Du grådige Gud,
si at du
ennå kan se meg.
Credits
Writer(s): Ole Paus
Lyrics powered by www.musixmatch.com
Link
© 2024 All rights reserved. Rockol.com S.r.l. Website image policy
Rockol
- Rockol only uses images and photos made available for promotional purposes (“for press use”) by record companies, artist managements and p.r. agencies.
- Said images are used to exert a right to report and a finality of the criticism, in a degraded mode compliant to copyright laws, and exclusively inclosed in our own informative content.
- Only non-exclusive images addressed to newspaper use and, in general, copyright-free are accepted.
- Live photos are published when licensed by photographers whose copyright is quoted.
- Rockol is available to pay the right holder a fair fee should a published image’s author be unknown at the time of publishing.
Feedback
Please immediately report the presence of images possibly not compliant with the above cases so as to quickly verify an improper use: where confirmed, we would immediately proceed to their removal.