Høsten

Du ha kommi fra så langt i fra
medt i salen sto du da
med følget sto rundt dæ, sang og lo
du sto å stirra opp mot mæ
så fargerik mot gråe mæ
den tydelig lengseln hadd vi begge to
og du sto berre i ro som om det va berre oss to
da såg æ at du gråt
da følket trekt sæ høylytt ut
og festen fikk ein stille slut
sa tårevåte auga "kom bli med"
æ møtt ditt blikk med påkledd lyst
tok gitarn fra mitt nakne bryst
du begynt å gå og æ følgd med
og da vandra vi mot nattehimmelns mørke
mens ferga legg te stille havn(?) fra sør
du sa du likt den tida her
æ sa at sommern nok va ber
men fargan sa du, har du sjett dem før
så tok du med mæ ut i ditt fargerike skinn
du sa løvets raue farge vil du itj slepp den inn
som løv som fell fra treets grein
falt blodet da æ rørd din?
som brent (?) vil alltid høsten kom som før
så satt vi der og tok oss tid
og kjent at livet glidd forbi
men læl villa ingen av oss stopp
for av og te vil livet sjøl at vi tar oss tida te å føl
fer så å bring oss over neste topp
og vi satt bere i ro og det va bare oss to
og ingen, ingen av oss gråt
og da va vi under nattehimmelns mørke
mens fergen han hadd stille gått i søvn
æ sa æ likt den tida her
sjøl om sommern kunn vær beir
men fargan, sa æ, ska æ aller gløm
så gikk vi ut i det fargerike skinn
du va åpen og æ fikk kåmmå inn
og fra greinan sprang nye knoppa ut
dem va rau fra ein nyforelska gut
men brent vil alltid høsten kom som før
og over oss va nattehimmelns mørke (?)
og vannet låg i blankt og stille ro
æ sa æ likt at vi va her
og det trøngtes ingen fleir
men nu stekk vi, sa æ
førri det bli flo
så gikk vi heim i det fargerike skinn
det som va bortgjemt hadd du hjølpt mæ å finn
og vi skiltes for godt og sa farvel
æ gikk heim, du gikk inn på ditt hotell
litt brent vil alltid høsten kom som før