Hilma Og Roger

Høyt opp på fjellets isbelagte tinde
Den skjønne Hilma på sin seter satt, og hu satt og satt
Mens lengslens tårer rullet over kinnet
Hun hvisket i den månelyse natt

"Å jeg blir så matt"

Å Roger, Roger, svikter du din Hilma
Si har du glemt hvert løfte fra i fjor, som du titt nok svor
Var det bedrag? Si har du bare filma?
Skal du i kveld få sanne mine ord, j'ække den du tror

Og tåren rant på Hilmas bleke kinner
I kjærlighetens bitterlige flom, og hu så seg om
Og tenkte sårt på elskovsbrustne minner
Da så hun Roger på sin scooter kom, å han var så from!

Min hulde Hilma, klokka mi har stansa
Da klokka mi var bare kvart på ni, var a fem på ti
Jeg ha'kke vært på Folkets hus og dansa
Jeg kjørte sporenstreks til jenta mi, du ska vera bli

Vik falske venn! Jeg intet kyss deg giver
Før du har sagt de underfulde ord, som du titt nok svor
At vi til høsten ærbart viet bliver
Og vandrer sammen under kirkens kor, j'ække født i fjor

Og hvis du elsker meg så sverg da eden
Og si at det er Hilma du vil ha, da sa Roger, "Ja"
Sverg at i høst vi feirer bryllupsgleden
Og Roger gjentok alt hva Hilma sa, tralalalala!

Og natten kom og Amor smidde lenken
Og Roger dro til bygdens jenter hjem, der'a nok av dem
Da knelte Hilma stille under benken
Og tok sin lille båndopptaker frem, fra en kjellerlem

Og bryllup ble det, skinkesteik og saker
Men Roger ville ikke si et ord i det glade kor
Han skottet stadig mot en båndopptager
Som snurra rundt på parets gavebord