Den skamløse gamle dame

I skapet henger noen gamle kjoler og et par knappe støvler står til
pynt, på bordet står en halvtømt flaske
portvin, det er en dag som ikke har begynt.
I senga ligger det en gammel dame og hennes ansikt det er hvitt og
rødt, og hennes alder den er hennes
egen og det er morgen nå skal hun bli født.
Så står hun opp å lukter litt på våren, og v
anner blomster slik hun har gjort før, gir mat til katten,
lager en kopp kaffe, det er en hemmelighet i alt hun gjør.
Så går hun ut i dagen for å handle, li
tt ost, brød, en flaske melk og vin.
En gammel dame i en gammel kjole på
knappe støvler til en duft sjasmin.
Og i butikken kan hun snakke lenge, om været,
om reiser hun har gjort og om sin ungdom da hun var
en skjønnhet og om en elsker som en gang gikk bort.
Men når hun snakker er det med en latter,
så kanskje er det bare løgn vært ord, men hva gjør det?
er det så galt å lyve, hvis du kan tro på henne hvis du tror.
Og mens hun snakker danser hennes ansikt til tonene fra
drømmer hun har hatt, jeg har to liv jeg sier hun og blunker.
Det første fikk jeg, dette har jeg tatt.
Jeg levde lenge slik de sa jeg skulle,
jeg gjorde alt jeg trodde var min plikt,
jeg passet mann og barn å stelte
huset, så døde han så ble midt liv et dikt.
Og slik er sangen om den gamle damen og om et skap
med gamle kjoler i, to knappe støvler har begynt å danse.
Og hun som eier dem er nå blitt fri.
Slik slutter sangen,
resten får du tenke men ikke døm om det du ikke vet.
en gammel dame sitter med sin
portvin, i knappe støvler med sin hemmelighet.