Visa Hennes Staslin

Det var en gong i mine onge dagar
da nåsån pekte opp og itte ned,
da levde det ei ku som hette Staslin,
og den som stelt'a Staslin, det var je.

Så sku det vara fesjå nordi bygden.
Da tenkte je: "Hu Staslin ska bli med",
men den som ittno skjønte var a Staslin,
og den som bar på dømmen det var je.

Da dagen kom så gikk vi etter vegen
For endeleg engong så sku det skje,
men den som sætte bakbein var a Staslin,
og den som drog i grima det var je.

Så kom vi fram og fekk øss anvist plasser.
Vi sto på rad og rekke i ei kve,
men den som låg og ørte var a Staslin,
og den som hadde hjertebank var je.

Og dyrleger og folk i kvite frakker
dom kute hit og dit og opp og ned,
og den som fekk seg sløyfe var a Staslin,
og den som kjente fryden det var je.

Så kom det fram en kar med apparatet.
Hæin var ansatt i ei avis like ved,
men den som slo med rompa var a Staslin,
og den som sto og smilte det var je.

Og bildet kom i bladet dagen etter
da fekk je meg en trynnskreill så det svei,
for den som sto i bladet var a Staslin,
og den dom hadde klypt bort det var meg.