Bagamoyo

I min tid var det bøffler, elandantiloper og nesehorn, i en gong.
Eldgamle infødte husket den tid da det haddevært elefanter.
Hvor mange koner og kokepiner på hver?
Hvor mange av apachaens utstoppede dyr skal bæres gjennom bushen til Bagamoyo?
Det var som om det selveste afrikanske ekornet her var sprunget
ut av skogen og rett inn i dansen. Han var herre over tilhørerenes skjelehell.
Han kunne sette dem ien lykkelig eller krigersk sinnstemming som han selv ville.

Trommene av og til ble satt for virkningens skyld.
Han roter i en av kassene sine og finner en mirakuløst intstrument han har båret
med seg hele veien; et fotografi apparat.

Her gror det kaktus.
Her holder giraffene og nesehorene til.
Men mot vest, ligger dypt nede et månelandskap;
det afrikanske lavland. Her gror det kaktus.
Her holder giraffene og nesehornene til.
Deres kunst var mer rytmisk resitasjon enn en egentlig sang.
Her gror det kaktus.
Her gror det kaktus.
Her gror det kaktus.
Etterhvert som dansen ble fortsatt etter time etter time fikk de dansende et utrykk av himmelsk fryktsalighet.
Som om de virkelig alle var villige til og dø for hverandre.
Denne sangen var lang og hadde virkelig ynde,
den må ha inneholdt en skildring av den visdom og kjærlighet som fantes hos de gamle tannløse og skallede
kjerringene.