Cafè Pasjon

Hun drev inn på en sky av dampende regn
Dagen var historie, trodde han, og ville hjem
En blåkopi av en gårsdag
Hadde sneglet seg forbi
Han trengte et intermesso,
For å gå i gang på ny
Hun bestilte kaffe, han skulle ha sagt nei
Som sagt, så var han allerede
Mentalt sett på vei
Hun gikk mykt og stille
Gjennom et folketomt rom
Og fant et vindusbord på 'Cafe Pasjon'

Han hadde sluttet å lengte
Etter en som var der
Et menneske å savne, en å være nær
Det hadde vært en annen tid,
Det hadde vært et annet liv
En gang hadde tilværelsen
Hatt et snev av symmetri
Han fant ingen god forklaring
På sin tålmodighet
At han gikk bort til bordet hennes
Og skjenket i mer
At han ikkje ble rastløs
Når hun fant frem en bok
Og nøt stillheten på 'Cafe Pasjon'

Hun hadde drukket sin kaffe
Og kunne ha vært gått
Ute var det heller ikkje lenger så vått
Men hun søkte et påskudd for å sitte litt til
For hun kjente langt der inne et ønske om å bli
Det var en herlig pirring,
Som fra den gang hun var ung
Den som hadde stilnet hen og begynt å gjøre vondt
Men hun hadde vunnet sin frihet og en slags ro
Som ikkje tålte et nytt besøk på 'Cafe Pasjon'



Credits
Writer(s): Sturle Andersen
Lyrics powered by www.musixmatch.com

Link