Burobengen

Vil du lytte til min vise, vil du lytte til mitt ord.
Nedi sæterdalens gårder der jeg har min far og mor.
Vil du lytte til min vise jeg for deg vil tala sant,
I min vise får du høre hvordan jeg er bleven fant.

Fader min han var en riking, og jeg var hans enda sønn
At jeg skulle blive mektig, det var far og mor sin drøm.
Skoler har jeg gjennompløyet, for de ville ha meg frem,
Meningen det var med dette at jeg skulle arve dem.

Så en kveld litt ut på høsten kom det inn ett fanteferd.
Kniver hadde de i beltet like lange som et sverd.
Hør nå på meg hva jeg siger, dattera deres hu var fin,
Og jeg tenkte i mitt indre, denna jenta skal bli min.

Men det livet passet ikke for mitt lodd jeg snart fikk se,
Alltid lød det bondegutten, aldri lot de meg i fred.
For jeg var ei som de andre, jeg var født som burobeng,
Og jeg kunne aldri lære livets frie fantesleng.

Nå skal dessa kara høre at med høgge fulgte drap.
Jeg skal slettes ikke nekte, det ble alt for stort blodtap.
Jeg tok kniven, holdt i skaftet, kjørte hele bladet inn.
Siden har jeg aldri, at med den å fara fin.

Så en kveld på Gjøvik-mart'n kom jeg opp i sådant lag,
Kolde ord og kolde blikke alle bar de til meg nag.
Burobengen de meg kalte, bondeblodet kom i kok,
Hurtig griper jeg til tjuro'n, i hans belsin jeg den jog.

Arveløs jeg ble av fader, og forlatt jeg ble av mor,
Men til Anna taterjenta måtte jeg dog holde ord.
Jeg oppriktig elsker jenta, jeg for deg vil tala sant,
I mi vise får du høre hvordan jeg er blevet fant.

Nå må jeg her sitte inne, jeg har fått så mange år,
Men å skrive hjem til gården, det nok aldri for meg står.
Og når andre fader spørger hvordan det har gått med meg,
Hører jeg at far min svarer, han er fant på landevei.

Penger har jeg ikke samlet, unger har jeg mange av.
Landeveien vil jeg vandre til jeg stuper i min grav.
Og den dagen kommer aldri at jeg angre vil på det,
Hadde aldri jeg fått jenta, hadde aldri jeg fått fred