Torner Og Roser

Kjære dagbok.
Det er første januar, jeg våkna tidlig og så ut.
Byen sover fortsatt og ser like grå ut,
Den første dagen I et nytt år har nå begynt,
Men jeg vil ikke stå opp og jeg orker gå ut.
Og selv I går kveld da alle var I galla og
Raketter jalla sånn ild I natta
Og alle skålte og sølte og fniste,
Gikk jeg stille rundt og forsøkte å smile.
Men nå forsøker jeg å skrive driten av meg,
Men det jeg skriver det skremmer livsskiten av meg
Så si meg har ikke angsten tenkt å gi seg
Orker heller ikke jeg lenger bli her.

Fjerde I andre null tre atten.
Min venn angsten har plaga meg hele natten
Jeg er helt alene og er helt fortvila
For ting har ikke forbedra seg på hele denne tida.

Nok en kjip dag og uhyggelig kveld,
I flere måneder har jeg bare vært en skygge av meg selv.
Så kjære dagbok jeg håper ting blir bedre
At jeg overlever dette for jeg orker ikke mere.

Lykken er en fugl som for forbi,
Det er flere torner enn roser I Oslo by.
Og lykkelig er den som har en rolig liv I kveld
For det hender seg at lykken er en fugl og den farer forbi
Men at den noen ganger snur for et å ta seg tid
For å gjøre noe bra noe I et vanlig liv
Det er alt jeg kan si, alt jeg kan si.

Tiende Mars,
Jeg har det bedre enn på lang tid,
Det er rart gitt hva enn sannelig kan vandt til.
Å ha det vanskelig blir fort en dårlig vane,
Og du glemmer at du har det ganske bra sånn til vanlig.
Men nå kjenner jeg meg selv mer igjen,
Jeg ler igjen, har tilogmed begynt å planlegge ferien.
Jeg vet ikke hva det er som gjør det,
Men jeg følte sakte men sikkert at det begynte å løsne.
Litt etter litt fikk jeg samla meg,
Fikk mer og mer tilbake av mitt gamle jeg,
Er bleik fortsatt men ikke dødelig såra mere
Og jeg skal kjempe og jeg vet at jeg skal overleve.

Kjære dagbok,
Jeg har glemt å fortelle deg noe rart noe,
Det har nemlig sittet en spurv utenfor her hver dag nå.
Jeg har ikke tenkt noe mere på det til jeg så det
På Discovery-channel at på denne tiden av året
Har alle fugler av denne arten søkt seg til
Syden eller til andre varme strøk.
Så hva var det denne lille fuglen ville utrette,
Som var så viktig og umulig å utsette?

Jeg sneik meg usikkert ut og sto og kikka på den
Og lurte på om det ikke hadde klikka for meg.
At jeg loka og bare sto og rota,
Men jeg sverger at den snudde seg
Og så på meg og blunka.

Lykken er en fugl som for forbi,
Det er flere torner enn roser I Oslo by.
Og lykkelig er den som har en rolig liv I kveld
For det hender seg at lykken er en fugl og den farer forbi
Men at den noen ganger snur for et å ta seg tid
For å gjøre noe bra noe I et vanlig liv
Det er alt jeg kan si, alt jeg kan si.