Nr. 13 (feat. Jon Arne Corell, Steinar Ofsdal, Carl Morten Iversen & Moddi)

Du spør hvor nr. 13 er - vår kjære gamle gård?
Den ligger nedi gaten her, hvor nummer "13" står
Og du kan se hvor svær den er, så langt kvartalet når
Den største gård i gaten, men det finnes mange fler
I andre gater her i byen, om du bare går og ser
Skjønt ingen er så mørk og svart som nr. 13 mer

Det finnes mange fler i andre byer her på jord
Det er milevis av gater, der hvor fattigfolket bor
Ja, de finner Nr. 13 helst i byers øst og nord
Det sies tallet 13 er et ondt, uheldig tall
Og gamle Dal i fjerde sier helsa er så skrall
Og høyre lunge halv fordi han bor i slikt et tall

Han har en gammel vinterfrakk, på den han går tilkøys
Og ligger der og banner denne råtne murstensrøys
Men det er bare gammelt snakk, det rene skjære tøys
For da han kom på gamlehjem på landet her i vår
Så ble han syk av lengsel til sin egen muregård
Og han rømte fra sitt fengsel, skjønt han snart er åtti år

Naturligvis går noen hen og dør en gang iblandt
Fordi vi mangler mat og sol og luft på denne kant
Men det hender jo i andre gårder også, ikke sant?

Nr. 13 er vår egen gård, så gammel og så kjær
Og så skjønn den er om kvelden, når den stiger lys og svær
Frem fra mørket med de mange, lange vindusraders skjær
Ja, da lever denne gården. Den blir festlig som et slott
Når der tennes lys i kjøkken og i kammers og i kott
For vi ånder opp i glede når vår arbeidsdag er gått

Og er det fredagskvelden, kommer Kalsen kanskje full
Da har han mor't seg kongelig for hele ukens gull
For han tjener gode penger på å sjaue koks og kull
Og Kalsen tar sin følgesvenn, den sprukne fiolin,
Og spiller opp a sailors song om piker og om vin
Og hører ikke ungegrin og hyl og kjerringhvin

Han glemmer jomfru Olsen i etasjen over seg
Som alltid holder hus når noen andre er på snei
Hun står i avholdslosjen og er surøyet og lei

Han husker bare alt han så "a hundred years ago"
Det store hav som blånet mot den store himmel blå
Hver morgenstund av glede før alle ting ble grå
Når Kalsen slik har spilt en stund og grått en liten skvett
Så tvinges selve jomfru Olsen til retrett
For det hender jo hun selv ser livet sånn i blått og fiolett

Men gården ellers bryr seg ikke stort om Kalsens fiolin
For så mange kan jo klunke litt gitar og mandolin
Og ta en vals på trekkspill til et glass arbeidervin

Der sisler stekepanner fylt med flesk og småmakrell
Og veggene gir gjenlyd av de sultne ungers sprell
Ja gården vår har klangbunn slik en herlig fredags kveld
Langt på natten lyder Nr. 13's egen sang
Den er så høy og munter, men den har en underklang
Av redsel for den morgendag som ligger alt på sprang

Så slukkes vindusradene, og søvnen fanger inn
De barske sinn, de bitre sinn, de trette og de lette sinn
Og gjennom gatemørket feier nattens tunge vind
Men det hviskes jo i porten! Og det knaker i en trapp
Nå, så er det smukke Olga som skal tjene seg en lapp
Fabrikkens ukelønning er jo oftest nokså knapp

Men ennu våker noen. Det er ganske unge menn
Som bøyet over bøker henter drømmen frem igjen
Slik den engang funklet om en vismanns gylne penn!
Denne drøm som natten avler men som dagen slår ihjel
Om Atlantis, Utopia - om en bedre lodd og del
Enn et liv, hvor andre eier selv ens hjerte og ens sjel

Og det raser i de unges bitre hjerte: Våk og lær
Så du klart og koldt og nært igjennom drømmens gylne skjær
Ser veien til et land, hvor Nr. 13 ikke er!