Siv

SIV

Jeg kan se deg, Siv, i hjørnet
på vårt brune skjenkested,
rake ut et liv i glørne
av et bål som brenner ned.
Se deg for mitt indre øye,
i din store sorte trøye,
jeg ser deg enda slik,
blek og vakker, som et lik.

Jeg kan se deg, Siv, med henda
folda om et gyllent glass,
smiler ikke, men blikket streifer
kanskje ved min faste plass.
Skål, var alt vi sa og gjorde,
nå er det ledig plass ved bordet.
Jeg var din siste venn,
nå er det bare du igjen.

Jeg kan se deg, Siv, har strukket
ut en finger, knapt til bry.
Straks er ølet du har drukket
byttet i en splitter ny.
Mariann hun så din finger,
her er det hun som ølet bringer,
åttogtredve kroner alt du har.
Ingen spørsmål, ingen svar.

Jeg kan se deg, Siv, her ute
sukker byen taus og trett,
se deg i en skitten rute,
skåret som i silhuett,
løfte glasset, drikke lenge,
nå skal skjenkestedet stenge,
så er allting sagt, og alt er gjort.
Kom Siv, så går vi sammen bort.