Gammal Solnedgang

GAMMEL SOLNEDGANG

Når hestehoven skriker i en skitten grøftekant,
står trærne splitter nakne, men på sprang,
drar også du og jeg den samme veien våren rant,
i følge med klisje av fuglesang,
mot havet og en gammel solnedgang.

Vi er heller ikke så unge lenger
og lite er vel nytt,
selv om det virker sånn når det er vår.
Og vi flykter langs en sti i skogen,
sammen og beskutt
av knopper som en skur fra trærne står,
som pil i enda ømme arr og sår.

Jeg har trodd på vårens løfter,
jeg har sverget år for år:
trofast din til døden skiller av.
Men sommern ga meg brannsår
og løftene ble blår,
så når høsten eksploderer like glad:
ingen flere løfter skal jeg gi og skal jeg ta.

Fra siden ser jeg fjeset ditt
og minen om din munn,
og en rynke fra ditt øye tanketomt.
Med ett bryter smilet fram i et minnerikt sekund,
i profil mot en litt kitchy horisont,
som noe farlig du har stjålet eller lånt.

For vakker som en solnedgang er bare kjærlighet
som ikke holder løftet om å bli.
Men ingenting i livet er gjort for evighet,
og ingen skal få klandre oss om vi
tar til takke med en blekere kopi.

Så jeg kysser deg på munnen,
når himmelen tar fyr,
men hører ikke noe tordensmell.
Selv unger blir for store til å tro på eventyr,
men det er like godt alikevel:
for selv en gammel solnedgang er lik seg selv.