Mariann

MARIANN

Mariann er ei dronning
der kong alkohol regjerer
og broene brennes.
Ei dronning av folket, monark i sitt bol
øl er regaliene hennes.
Hennes brune kafe er en tilstand,
inn i eller ut av deg selv
Glem yrke, alder, kjønn og sivilstand
- hu har det som trengs
når du har gått på en smell.

Men akkurat nå klokka åtte,
slår a dørene opp for en blåfrossen gjeng,
som ikke fikk sove, men måtte
ha øl, eller sletts ikke har noen seng.
Hu kjenner dem godt fra før av,
med hendene foldet om skummende glass.
Nå står a og røyker i døra,
og nynner ei vise: som var den av glass.

Hu står her og snuser på våren:
se bjørka i bakgården, nå er den grønn.
Det er som en strålende morgen:
Du holdt ut en vinter, her har du din lønn.
Hennes tanker får plutselig vinger,
som fuglene kommer og synger fra sør.
Hu drømmer seg bort, da det plinger
fra klokka i baren, og så er alt som før.

Her inne er alt hu blei glad i,
sola der ute når aldri hit ned.
Her er skyggene så tjukke, til å ta i,
møblementet så slitent og alt så passé.
Han mest lurvete kaller a for snobben,
og hu magreste innerst i hjørnet er Siv.
Han med dressen skal straks gå på jobben,
og hu ved spilleautomaten har også et liv.

Det er ingen som ler høyt eller krangler,
ikke før langt utpå dagen, sånn har vi det her.
Men Mariann, det er noe som mangler,
du får ikke fingern helt på hva det er.
Du snur deg og finner fram en cd,
og Dylan drar "Times are a-changing" i vei.
Ikke alle er lenger til stede,
jeg veit at du veit den som mangler er meg.

For meg blei du kvinnen i livet,
som jeg omgikkes daglig og som kjente meg best.
Vårt samvær var tid å fordrive,
nå feller jeg tårer i bitter protest.
Jeg hører din hese stemme,
og øl fra din hånd - jeg kan smake den nå.
I ditt selskap hører jeg hjemme,
Mariann, jeg kan se deg, kan du se meg og?