Natt på Olaf Ryes Plass

NATT PÅ OLAF RYES PLASS

Natt på Olaf Ryes plass,
stod Bacchus broderskap,
sammen om de grove latterbrøl
og djupe rap.
Når siste gjest var satt på dør,
i regn og rennestein som før.
Vi skjenet som en andeflokk
i trikkeskinnegang,
et broderskap med mer enn nok
av rus og renessanse.

Natt på Olaf Ryes plass,
der trærne drypper vått,
står bysten av Eilert Sundt
og irrer kinnet grått.
Som oss han stirrer midt imot
et hus ved parkens mørke fot.
Et hjem for mødre og barn på flukt.
Ved midnatt så vi ham,
som vendte kjærlighet til tukt,
skrikende i skam.

Natt på Olaf Ryes plass,
til knes i råttent løv,
stod også Broder Berg
og talte godt om tant og tøv.
Han løfter flasken: skål og kom:
Nå vender Eilert Sundt seg om!
Vi dreier bysten halvvegs rundt,
så gjør vi parken trygg!
Fra munn til munn gikk flasken rundt,
bak Eilerts smale rygg.

Natt på Olaf Ryes plass,
som mange netter før,
stod broderskapet tett
og blåste liv i gode glør.
Å snu en byste er så tungt,
vårt broderskap er ikke ungt.
Fatt mot, i ånd er intet tapt
sa Broder Berg, jeg tror:
om legemet er sløvt og slapt,
så snur vi han med ord.

Natt på Olaf Ryes plass,
så tapre og på tvers,
tok broderskapets største ord
på vingene av vers.
Men tonnevis av Eilert Sundt
er ikke lett å prate rundt.
Vi bad med trusler, svor med ynde,
leste poesi,
men dikt og drøm giri tapt
for tyngdelovens tyranni.

Natt på Olaf Ryes plass,
foruten ryggen rak,
gikk broderskapet hver til sitt,
med uforretta sak.
Da kom det ifra Broder Berg,
med sola over Ekeberg:
Å vende om, er mer enn
våre brødre kan formå,
så lar vi verden snurre rundt og
Eilert Sundt få stå.