Hildringstimen

I hildringstimen er det godt å seile
En kaffekjeft og stomp med sirup på
Du åpner med et smell ditt rorhusvindu
Og stikker nesa ut og snuser mot det blå
Ja, se den gamle gullsmed, morgensolen
Har atter hamret havet til et fat
Der skaperen med ødselhet har drysset
En håndfull holmer som nå bader i karat

Og se mot styrbord, gjennom hildringsdisen:
De fjerne øyer svever! Fjell kan fly!
Nå aner du hva salig adam skuet
Da han ble purret ved det aller første gry
I slikt et lys, da blir alt mørkt et minne
Du hviler hånden rolig mot ditt ratt
Og gnukker tommelen mot midtskipsmerket
Og vet, for denne gang, din kurs var riktig satt

Du møter kuttere på vei mot feltet,
Et solbrent fjes, som spytter brunt i le
En fiskerneve hilser fra et rorhus
Og gjør din glade hjemreis dobbelt rik ved det
For ennå er din skute langt av lande
Men aldri var deg mennesket mer nært
Enn nettopp nå, i denne gyldne time
Som lar deg fatte alt du har å holde kjært

I hildringstimen er det godt å seile
Og favne lys til kraft for blod og ben
Og vite at, i netter som skal komme
Så fins en kurs imot et land av sang og sten